Min historie

Min historie

LEVE

Selvmord i media

Selvmord er et tema mediene må behandle med særskilt varsomhet. I 2006 ble ordlyden i Vær varsom-plakaten mindre absolutt.

I Vær Varsom-plakaten het det tidligere at «Selvmord eller selvmordsforsøk skal som hovedregel ikke omtales». I 2006 ble den endret  til at journalister må «Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.».

Noen av grunnene til at selvmordsregelen er endret:

1. Større åpenhet 

Selvmord og selvmordsforsøk har vært tabubelagte temaer. De seinere årene har vi sett større åpenhet på dette området, ikke minst blant pårørende og etterlatte etter selvmord. Vi ser det blant annet i dødsannonsene. Han eller hun ”valgte å forlate oss” eller ”tok sitt eget liv.” I tråd med økt åpenhet i samfunnet er det naturlig med økt åpenhet også i mediene.

2. Stort samfunnsproblem 

Hvert år tar rundt 500 nordmenn sitt liv. Mellom 6000 og 8000 personer er årlig i kontakt med helsevesenet etter selvmordsforsøk. På verdensbasis skjer det ifølge Verdens Helseorganisasjon rundt 870 000 selvmord årlig. Det er flere som dør som følge av selvmord enn som følge av trafikkulykker eller krig. Dette er et samfunnsproblem som mediene ikke kan fortie.

Fagfolk med stor kunnskap om selvmord mener medieomtale som er presis, skånsom og som gir informasjon om mulighetene for å få hjelp, faktisk kan hindre at flere liv går tapt.

3. Behov for kunnskap 

Å ha en hovedregel om ikke å omtale selvmord gir ikke nok kunnskap om hvordan man skal omtale selvmord og når det er riktig av mediene å omtale selvmord. Det er stor usikkerhet blant journalister og redaktører når det gjelder dette vanskelige temaet. Fagfolk mener mediene kan gjøre stor skade ved uheldig omtale.

Endringen i VVP 4.9 betyr ikke at mediene nå ukritisk skal omtale ethvert selvmord eller selvmordsforsøk. Fortsatt er det slik at de aller fleste selvmord tilhører et menneskes innerste rom og privatsfære.

Men i noen tilfeller vil det være riktig av mediene å omtale selvmord, både selvmord generelt som samfunnsproblem og av og til også enkeltselvmord.

Aktuelle situasjoner

Når personen som tar sitt liv er kjent for offentligheten og selvmordet får store samfunnsmessige konsekvenser. Da tidligere helseminister Tore Tønne tok sitt liv i 2002, var det naturlig for de fleste mediene å omtale dødsfallet som et selvmord. Dette var en forutsetning for debatten om hvorvidt pressens omtale av Tønne bidro til dødsfallet.

Mange pressefolk vil i dag hevde at det var feil av en samlet norsk presse ikke å omtale selvmordet til daværende statsminister Gro Harlem Brundtlands sønn i 1992, nettopp fordi dødsfallet fikk politiske konsekvenser. I dag ville trolig et dødsfall som dette blitt omtalt.

Det kan også være andre eksempler på at personen som tar sitt liv involverer offentligheten i sin gjerning. I noen tilfeller vil det være aktuelt med skånsom og forsiktig medieomtale for å informere om utrykninger med redningsmannskap, stengning av broer og veier, men her er det viktig å veie allmennhetens rett til informasjon mot skjerming av pårørende samt risikoen for smitte.

I noen tilfeller der det først har vært mistanke om en kriminell handling, kan det være aktuelt å omtale et dødsfall som et selvmord. Det skjedde for eksempel i forbindelse med en forsvinningssak i 2002 der en ung kvinne hadde vært savnet en tid. Da hun ble funnet og det var klart at det var et selvmord, omtalte flere medier dette.

Omskrivinger som har vært vanlige i norsk presse, som dødsfallet var ”en personlig tragedie”, ”det er ikke mistanke om noe kriminelt” og han eller hun ”ble funnet død” kan ofte virke mot sin hensikt, og det vil ofte fungere bedre med følgende formulering: vedkommende ”tok sitt eget liv”.

Det kan også være aktuelt å omtale selvmord som kan ha sin årsak i en svikt i hjelpeapparatet. Her kan medienes ansvar for å sette fokus på et samfunnsproblem komme i konflikt med muligheten for et balansert kildetilfang. På grunn av taushetsplikten kan og vil fagfolk ofte ikke uttale seg, også i tilfeller der de pårørende løser dem fra taushetsplikten.

Derfor må pressen være forsiktige

Det er to hovedgrunner til at pressen skal være særlig varsomme ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk:

1. Smittefaren

Pressen må ta hensyn til at ukritisk og uheldig omtale kan føre til at flere personer kan komme til å ta sitt liv. Forskning viser at medieomtale kan føre til økning i selvmordsatferd, særlig når:

  • metoden er presentert
  • det er store og gjentatte oppslag
  • det er kjendiser som har tatt sitt eget liv

 Unge mennesker er særlig utsatt for slik smitteeffekt

2. Personvernet 

Med i vurderingen om pressen skal omtale selvmord eller ikke, må det tas hensyn til de etterlatte og avdødes ettermæle. Trass i økt åpenhet, er dette fortsatt et tabubelagt tema.

Sorgprosessen etter et selvmord er mer kompleks enn ved andre dødsfall. Dette må mediene respektere og ta hensyn til i sin omtale. Her vil mange av de andre punktene i Vær Varsom-plakaten komme til anvendelse, for eksempel pkt. 3.9 og 4.6, og særlig følgende formuleringer: ”Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. [….] Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.”

Det er viktig å være klar over at når det gjelder psykiske lidelser, knyttes det ofte langt tettere bånd mellom behandler og pasient / klient enn det som er vanlig ved annen type sykdom. Derfor oppfatter behandlere seg ofte som "pårørende" dersom de mister en klient på denne måten.

Kilde: Norsk Presseforbund, presse.no