LEVE vil ønske alle en god jul, selv om dette kanskje er de aller vanskeligste dagene i året for svært mange etterlatte. Håpet er at det kan være gode stunder innimellom savnet etter den som er borte. Gjør det beste ut av hva du har, og ta vare på de gode øyeblikkene. Ettersom årene har gått er det mange som har greid å omforme julen slik at den igjen kan kjenne glede og håp. Savnet og sorgen etter den de har mistet har blitt vevd sammen med nye gode erfaringer som gjør julen fredfull og god. Du må finne din vei, men i LEVE er det mange som kan støtte deg på din vandring. Diktet under forteller at du selv må ta stegene videre, men at det kan være godt å vite at du ikke er alene.

Ikkje dytt,
eg må få gå trappa sjøl.
Vil du gå fortare med andre pauser,
så er det greit det.

Ikkje dytt!
Eg må få stå her ei stund,
– kvila, kava, gråta, le.
– Ryggja og setje eine foten ned att på
forrige trinn – kjenna ekstra etter om
eg er ferdig til å gå vidare.

Ikkje dytt!
Det er så vondt å snubla.
Eg gjer det likevel, men då er det på
min måte – den er tryggast for meg.

Ikkje tru at trappa er lettare å gå
fordi du veit kva neste trinn heiter.
Men det er fint at du vinkar.

Det er trygt å ha deg saman med meg,
for eg leitar etter nokon å halde i.
Fint å ha nokon stødig bak ryggen,
nokon som kjenner trappa.

Det er tungt å gå åleine,
fint å ha deg der, men ikkje dytt! –
Eg kjem i mitt eige ganglag eg.
Det er fint å sjå at andre har kome seg opp.

Eg er i seget,
men ha tolmod med meg!

Det er mange ulike måter sorgen rammer oss på, men veien videre må alle sørgende gå.
Forfatteren er ukjent for meg, men under ser du hva forfatteren har skrevet i forbindelse med diktet.

Diktet Ikkje dytt! ble skrevet etter at jeg hadde mistet et barn i krybbedød, og senere et barn som døde i svangerskapet. Den handler om det komme seg videre gjennom å ta tiden til hjelp, og å få gjøre det på sin egen måte.